En begynnelse som kan bli til noe mer

Det tok meg lang tid både som lærer og som skrivende selv å forstå hvor virkningsfulle stoppeklokkeoppgaver kan være. Oppgaver på tid, hvor du skal skrive det første som faller deg inn, enten i form av en assosiasjon eller basert på en setning eller et ord. Man skriver uavbrutt og jeg har nok ofte gjentatt det til det kjedsommelige, men det funker. Og når det ikke funker, så kan du skrive den samme setningen, ordet eller det første du skrev om igjen. Du kan til og med skrive noe helt annet, men det viktigste av alt er at du skriver.

Mange voksne, men også mange elever - små og store - har etter slike oppgaver smilt og sett på meg med et lurt smil. For alle har de skrevet noe. Noen har kanskje skrevet inngående om hvor mye de irriterte seg over oppgaven og trodde de skulle lære seg å skrive, mens elever har ofte skrevet om en opplevelse som handler om noe helt annet eller skrevet om at de gleder seg til friminuttet. Det forteller meg likevel mye, og det bør fortelle hver og en av oss at det å skrive er viktig. For de voksne deltakerne har de ofte innsett etter et par slike oppgaver, at de utgjør en forløsende kraft, og i klasserommet har jeg sett hvordan slike oppgaver har gjort at det løsnet både for de yngste, men også for de aller eldste. Både for de skrivetrøtte, de med få ord og de skriveglade. Likevel er kanskje det som overrasker meg mest, hvor ulike vendinger slike oppgaver kan ta, for andre på skrivekurs eller i klasserommet, eller for meg selv når jeg selv har fått eller har lagd meg slike oppgaver.

En periode da hodet ikke funket slik det skulle og jeg måtte skrive ned alt jeg skulle huske på og gjøre, ja til og med ting som “spis yoghurten i sekken” begynte jeg gjøre slike oppgaver for å trene opp oppmerksomheten og konsentrasjonen min og da fant jeg også igjen skrivelysten min. Jeg fant ting jeg ikke visste fantes av både kreativitet, opplevelser og scener jeg kunne iscenesette karakterene mine inn i. Så ble de kanskje bare der i skriveboka mi, men det ga også ideer til nye lærebøker for elever i norsk, fordi jeg turte tenke mer fritt og å leke meg med at det jeg skriver nå skal ingen andre lese, så da gjør det ingenting. Det gjorde også noe med sansene mine og at jeg fikk med meg ting jeg kanskje tidligere hadde stengt ute fordi det ikke var rom for det i den livssituasjonen jeg sto i. Slik som på gåturen min i dag hvor jeg nesten ble litt flau over mennesker som nesten stoppet opp og så på meg, der jeg fotograferte og nøye studerte vakre høstblader og løvhauger. Det er jo så mye flott rundt oss, men også mye grusomt. Men, det vi legger til og samler i “sekken” vår, kan bli til gode tekster og viktige ord senere, enten vi skriver for å skape, for å nå ut eller å selge.

Nå ble det jo noe av disse skriveriene mine likevel, og i vår og sommer har jeg skrevet og i høst ferdigstilt Skribent - en arbeidsbok i kreativ skriving. Det å se forhåndseksemplarene fra forlaget og trykkeriet har vært sterkt og rørende, men enda mer tilbakemeldingene både fra flere av dere og andre i skrivemiljøet. Det er gøy å tenke på hvilken tillit det er at noen forhåndsbestiller og har lyst til å lese boka di, og en ydmyk stolthet over at noen har lyst å skrive og lære andre å skrive ved hjelp av meg. Tusen takk! Det er mye bok for pengene, men viktigst for meg - mye og uant skriveglede som ligger i skattkammeret av en flott arbeidsbok!

Så, hvorfor en lang innledning om stoppeklokkeoppgaver denne søndagen? Jo, for her kommer det ti oppgaver du kan prøve deg på selv. Oppgavene kommer i form av et bokmerke du kan laste ned her, og om du bruker 5 - 15 minutter hver gang du prøver ut en av oppgavene, er jeg sikker på at når du har kommet igjennom alle ti, vil finne begynnelsen på noe som kan bli til noe mer i en eller flere av tekstene.

Her er min lille tekstsnutt som jeg skrev for en tid tilbake en tidlig morgen som svar på den første oppgaven:

Han så utover kirken. Radene var glisne og de få fremmøte besto av en salig blanding av agenter fra begravelsesbyrået på den ene siden og de mest nysgjerrige blant bygdefolket på den andre. Det slo ham i det han gikk opp til stolen oppe ved alteret at de kanskje ikke bare måtte være nysgjerrige, men også tøffe. Selv ikke foreldrene eller noen andre i familien til den avdøde hadde møtt opp, men likevel hadde de vært fast bestemte på at begravelsen skulle skje her i bygda. Hvorfor visste han ikke, men at det skapte mer oppstyr enn hvis de hadde latt være, og heller latt det skje i byen, det hadde han tenkt mye på. I det han forberedte seg til den første salmen som han sannsynligvis ville måtte bære alene, kjente han hvordan den lammende angsten begynte å prikke i kroppen. Kanskje hadde det ikke gått slik, hvis han selv ikke hadde vært så feig den gangen. Hvis han ikke hadde fornektet seg selv, slik han fortsatt gjorde. Den gangen en klem hadde blitt til et kyss og fomlende hender hadde prøvd seg forsiktig frem, mens to sekstenåringer sto tett i tett bak samfunnshuset i junivarmen etter siste skoledag. Han kunne enda huske hvordan skjeggstubbene hadde kilt ham på øreflippen og hvordan dunsten av alkohol og den andres hese stemme hadde gjort ham så rørt at tårene begynte å renne. – Du er blomsterenga en pollenallergiker kan føle seg trygg i, Arve.

Tips gjerne om Skribent eller skrivekontoen min til en skriveglad venn eller kollega, en markedsfører eller en kommunikasjonsrådgiver. På den måten blir vi flere i skrivefellesskapet og kan fortsette å inspirere hverandre.

God skrivelyst og god søndag!